21. august

Dagens etappe blir krevende, det skal «klatres» og vades og når man i tillegg våkner opp til tåke og regn er det bare å skjerpe seg. Vi skal først opp på Sválasvágtjhåkå som er 1089 meter høyt, videre går vi rett mot Stuortjhåkå på 1196 meter. Vi strevde litt med å finne en farbar vei på norsk side opp til førstnevnte fjell. Det gikk noen renner oppover, men de så veldig bratte ut mot toppen noe som også kan tolkes fra de tette høydekurvene på kartet. Vi endte her med å gå en liten bue rundt vann 783 og deretter følge ryggen opp mot toppen.

Tåka kom og gikk hele tiden og vi fikk heldigvis sett oss ut noen retninger å gå i slik at vi slapp å bare navigere med gpsen. Det er egentlig ikke å anbefale å gå i høyden der man ikke er kjent når det er såppas tåkete, men vi følte det gikk greit og klarte oss uten problemer. Videre gikk vi over platået mot Stuortjhåkå. Det både blåste og regnet, tåka begynte å tykne til og vi kunne ikke se toppen på det andre fjellet. Vi navigerte oss opp den sørlige ryggen ved hjelp av gpsen, men da vi nermet oss toppen fant vi ut at de siste 20 høydemeterne på Sør og vestsiden var vertikale. Vi gikk langs med veggen mot øst, og uten å gå opp på toppen fant en vei mot den østre ryggen av fjellet. Denne kunne vi følge så og si helt ned.

Nede ved Langvatnet var vi litt slitne, men bestemte oss for å krysse elva og komme oss videre. Strømmen var stri og det ble et lite fall. Susanne tråkka på en glatt stein og gled uti, heldigvis ble hun bare litt våt på den ene armen. Det kunne blitt verre fordi hun hadde kledd på seg alle klærne fordi det var kaldt, det gjør hun nok ikke ved neste vading.

Ved riksrøys 250A måtte vi igjen vade over elva som renner ut i umerka vann 567. Det var enda mer vann i denne elva og vi var usikre på om vi i det hele tatt burde ta sjansen. Etter å ha godt litt frem og tilbake langs elva fant vi ut at ved utløpet til vannet nok var eneste mulighet. Den strie elva delte seg her flere steder og var dermed ikke så stri. Til gjengjeld var den nok nermere 40 meter bred. Vi tok sjansen og vadet over der vi trodde det var grunnest. Noen partier rakk oss opp over knærne og vannet hadde god fart. Heldigvis gikk det bra både med Mons og oss og vi kom oss greit over uten uhell. Dette er nok en av de vanskeligste vadingene vi har hatt hittil på turen.

Vi hadde håpet å komme oss til DNT hytta Røysvatn i dag, men etter siste vading gikk vi bare noen få hundre meter til før vi slo leir. Da var det virkelig godt å få kommet seg inn i teltet og lagt seg i posen.

Sválasvágtjhåkå

Tåka letter og tykner om hverandre

Usikker på hvor dette faktisk er…


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.